My kind of town

Let's never come her again, because it would never be as much fun. 

- Charlotte, Lost in Translation



Bildene er linka. 


I'm coming home

En forelesning, noen postjournaler, et portrettintervju, en kronikkskisse og litt sponsorarbeid er det som står mellom meg og morgendagens hjemreise. Jeg har ett døgn på meg til å bli ferdig med det som skal gjøres, før jeg setter meg på bussen og nyter seks timer norsk natur i HD. Det skal bli ubeskrivelig deilig å forlate Voldaboblen i en ukes tid!

 

Jeg elsker Volda, jeg gjør virkelig det, men noen ting er bedre hjemme. Maten, for eksempel. Bestemors lapskaus, kjøttkaker og McDonalds! Sistnevnte finnes ikke her, og jeg lider av sterke abstinenser for tiden! Ellers savner jeg TV'en hjemme. Jeg har enda ikke fått somlet meg til å kjøpe en her. Har tross alt bare vært her i to måneder.. Nok om det. Jeg savner også sola og regnfrie dager! Er så lei av å se ut som en drukna katt hver gang jeg glemmer paraplyen hjemme, alltid ha klær til tørk og å bruke støvler hver dag. Jeg ber til høyere makter om at østlandet viser seg fra sin beste side denne uka. Og til slutt savner jeg selvfølgelig klagemuren min hjemme, nemlig venner og familie. Ellers tror jeg faktisk at Volda har alt jeg trenger!

 

Så var det bare å begynne på disse oppgavene mine, da.. Jeg vil heller legge meg og sove i hundre år, men det er vel ikke en valgmulighet, antar jeg. Jeg har i det minste en god gulrot. 

 


Sååå lei. 


That '70s show

Hvis dere lurer på hva foreldrene deres satt i på 70-tallet, har jeg svaret. Dette:
Vakkert. Hippiene skal i det minste ha skryt for komforten. Den er god å sitte i.

Ei fjellgeit blir født

Jeg vet ikke om det var alkoholen eller forkjølelsen som gjorde hodet mitt tåkete, men plutselig hadde jeg sagt ja til å bestige Voldas stolthet. Rotsethornet ligger bokstavelig talt rett utenfor dørstokkene våre og vi var alle enige om at toppen måtte bestiges før snøen kom. Det var ingen kjære mor. To dager etter var vi klare. 

 

Det er lenge siden jeg har pusta så høyt og vært såpass sliten. Forkjølelsen satt fortsatt i kroppen og jeg velger å tro at kondisen led under dette. Jeg er ikke i så dårlig forfatning til vanlig.. Jeg sverget på at dette var første og siste gang jeg skulle klatre opp denne fjellveggen, helt til jeg faktisk var fremme. Synet som møtte oss var fantastisk. Akkurat som de fleste fødsler var også dette verdt det til slutt. Takk for turen, jenter! Gjentas neste år? 

 

 

 

 


Alle foto: privat


Den du veit

..har gjenoppstått fra de døde. Nei, ikke Elvis eller Jesus eller Steve Jobs, men ninar.blogg.no! Dette kan bli morsomt, kjenner jeg. Det er over ett år siden jeg sluttet å blogge. Mye har skjedd på den tiden og i løpet av den siste måneden har livet mitt blitt snudd opp ned. På en positiv måte, that is. Jeg stortrives med tilværelsen og vil gjerne huske mine beste år, derfor får denne bloggen en ny sjanse. Vi får håpe blogglysten varer :) 

Utsikten fra mitt nye hjem.